Innhold
Wiegand-grensesnittet er en ledningsstandard som brukes til å koble korttilgangsmekanismer og andre sikkerhetsenheter til elektroniske inngangssystemer som leser inngangsinformasjon. Moderne systemprotokoller kan variere.
Historie
Systemet er basert på Wiegand-effekten, et fysisk fenomen oppdaget av John R. Wiegand, som bemerket at et spesialkonstruert ledningssystem kunne oppdage små magnetfelt.
Yrke
Oppdagelsen førte til utviklingen av tilgangssikkerhetssystemer som bruker små magneter på kort og andre tilgangsnøkler, ved hjelp av en binær kode. Grensesnittet bruker tre ledninger, en jordet og to som brukes til dataoverføring, kalt "DATA0" og "DATA1" eller "Data Low" og "Data High" (high data). "Nullene" er pulser på DATA0-ledningen, mens "nuller" er pulser på DATA1-ledningen.
Binær protokoll
DATA0 og DATA1 har høy spenning når ingen data overføres. Når et "null" sendes, er DATA0-ledningen i lav spenning mens DATA1-ledningen er i høyspenning. For å sende en "en" er DATA1-ledningen i lav spenning mens DATA0-ledningen er i høyspenning.
Kommunikasjonsprotokoll
Wiegand-protokollen besto opprinnelig av 24 biter: 8 biter tilgangskode og 16 biter identifikasjonskode foran og etterfikset med paritetsbitene. Den første paritetsbiten beregnes fra de første 12 bitene, mens den siste paritetsbiten beregnes fra de gjenværende bitene. Moderne versjoner av denne protokollen har variabel lengde, og databitene kan variere fra 24 til 40 bits.
